Standarden bak
Boardingkort fra flyselskaper bruker et dataoppsett fastsatt av IATA Resolution 792, standarden Bar Coded Boarding Pass. Den lar enhver skanner hos et flyselskap eller på en flyplass lese alle selskapers boardingkort, også for videreforbindelser.
IATA-medlemmer gikk over fra boardingkort med magnetstripe til boardingkort med strekkode i løpet av 2000-tallet, og bransjen nådde full BCBP-innføring rundt 2010.
Hvilke strekkodetyper som brukes
Trykte boardingkort bruker PDF417, en stablet lineær strekkode. Mobile boardingkort som vises på en telefonskjerm, kan bruke Aztec, QR eller Data Matrix, og Aztec er særlig vanlig i flyselskapers apper og telefonlommebøker.
Dataene inni er den samme teksten i fast format uansett symbologi, så strekkodetypen speiler stort sett hva skannerne og mediet håndterer best.
Hva strekkoden inneholder
Dataene er for det meste ren, ukryptert tekst i felt med fast bredde, og alle strekkodelesere kan dekode dem. Den obligatoriske delen dekker hver flystrekning, og valgfrie felt kan legge til ting som bonusnumre, etterfulgt av en valgfri sikkerhetssignatur.
- Passasjerens navn (etternavn og fornavn)
- Bestillingsreferanse (PNR-kode)
- Avreise- og ankomstflyplass (koder)
- Flyselskap og flynummer
- Flydato, som dagen i året
- Kabinklasse, sete og innsjekkingsrekkefølgenummer
Hvorfor du ikke bør legge ut bilde av et boardingkort
Et bilde av et boardingkort, selv bare av strekkoden, kan avsløre passasjerens navn og bestillingsreferanse. Med disse to opplysningene kan noen ofte logge inn på bestillingen på flyselskapets nettsted, se personopplysninger og i noen tilfeller endre eller avbestille reisen.
Det er tryggere å holde boardingkort private og makulere trykte kort etter reisen i stedet for å kaste dem hele.