Hva standarden dekker
ISO/IEC 24778 spesifiserer Aztec-koden: det sentrale blinket som søkemønster, orienteringsmerkene, referanserutenettet, datalagene som går i spiral utover og Reed–Solomon-feilrettingen. Den inneholder også referansealgoritmen for dekoding.
Aztec-koden ble funnet opp av Andrew Longacre Jr. hos Welch Allyn på midten av 1990-tallet og utgitt som en AIM-spesifikasjon før den ble en ISO-standard i 2008. En andre utgave ble utgitt i 2024.
Størrelser og kapasitet
Aztec-koder finnes i kompakte former med 1 til 4 lag og i fullskalaformer med 1 til 32 lag. Det minste kompakte symbolet er 15 × 15 moduler og det største fullskalasymbolet er 151 × 151 moduler.
Det største symbolet rommer opptil 3 832 sifre, 3 067 bokstaver eller 1 914 byte. Andelen feilretting velges av koderen, og omtrent 23 prosent anbefales ofte som standard.
- Kompakt: 1–4 lag, 15 × 15 til 27 × 27 moduler
- Fullskala: 1–32 lag, 19 × 19 til 151 × 151 moduler
- Største kapasitet: 3 832 sifre eller 1 914 byte
- Ingen stillesone påkrevd
Hvor den brukes
Fordi søkemønsteret ligger i midten, trenger en Aztec-kode ingen stillesone og kan trykkes helt ut til kanten av en etikett eller vises i fullskjerm på en telefon. Den er vanlig på transportbilletter, blant annet mange jernbanebilletter og mobile boardingkort.