Hva et vCard inneholder
Et vCard er ren tekst laget av merkede linjer, åpnet med BEGIN:VCARD og avsluttet med END:VCARD. Hver linje har én egenskap, for eksempel det formaterte navnet, et telefonnummer eller en e-postadresse. Den samme teksten er det en .vcf-fil inneholder når kontakter eksporteres fra en telefon eller et e-postprogram.
Et minimalt vCard 3.0 for en QR-kode ser slik ut, med én egenskap per linje: BEGIN:VCARD, VERSION:3.0, N:Lee;Jordan, FN:Jordan Lee, ORG:Maple Street Bakery, TEL:+15035550123, EMAIL:jordan@example.com, URL:https://example.com, END:VCARD. N inneholder det strukturerte navnet (etternavn først, skilt med semikolon) og FN navnet slik det skal vises.
- N: strukturert navn (etternavn;fornavn;mellomnavn;prefiks;suffiks)
- FN: visningsnavn
- TEL: telefonnummer, helst i internasjonalt format
- EMAIL: e-postadresse
- ORG: firma eller organisasjon
- TITLE: stillingstittel
- URL og ADR: nettsted og postadresse
Hvilken versjon du bør bruke
Versjon 3.0 er fortsatt det tryggeste valget for QR-koder fordi nesten alle telefoner leser den. Den er definert i RFC 2426 fra 1998. Versjon 4.0, definert i RFC 6350 i 2011, er gjeldende standard og krever UTF-8, men noen eldre lesere håndterer den mindre konsekvent.
Versjon 3.0 forventer både N og FN, mens 4.0 bare krever FN. Uansett hvilken versjon som brukes, bør VERSION-linjen komme rett etter BEGIN:VCARD.
Avveiningen mellom størrelse og skanning
Hvert felt som legges til et vCard, gir flere tegn, og flere tegn gir en tettere QR-kode med mindre moduler. Et kort med navn, ett telefonnummer og én e-postadresse skannes lett selv i visittkortstørrelse. Å legge til en postadresse, flere numre, et langt notat eller et innebygd bilde kan gjøre at koden havner i en versjon som må trykkes mye større.
Bilder er det vanlige problemet: et base64-kodet bilde kan bli flere tusen tegn og passer sjelden i en praktisk kode. Et vanlig alternativ er å kode en kort lenke til en vertet .vcf-fil eller kontaktside, som holder koden liten og lar opplysningene endres senere.