De fire GTIN-lengdene
Et GTIN er et nummer, ikke en strekkode. Det samme GTIN-et kan bæres av ulike strekkoder avhengig av hvor varen skannes: et detaljhandelsprodukt har vanligvis EAN-13 eller UPC-A, mens en kasse kan bruke ITF-14 eller GS1-128, og en legemiddelpakning kan bruke GS1 DataMatrix.
I databaser lagres GTIN-er vanligvis med 14 sifre, og kortere GTIN-er fylles ut med nuller foran, slik at alle lengder passer i ett felt.
- GTIN-8: små pakker, bæres av EAN-8
- GTIN-12: bæres av UPC-A, brukes hovedsakelig i USA og Canada
- GTIN-13: bæres av EAN-13
- GTIN-14: emballasjenivåer som kasser, ofte bæres av ITF-14
Hvor GTIN-er kommer fra
Bedrifter får GTIN-er ved å lisensiere et bedriftsprefiks fra GS1-medlemsorganisasjonen i sitt land, og deretter nummerere egne produkter under prefikset. Forhandlere og nettmarkedsplasser sjekker ofte at produktets GTIN stemmer med merkeeierens registrerte prefiks.
GS1 publiserer tildelingsregler for når en endring i et produkt krever et nytt GTIN, for eksempel en endring i oppgitt nettoinnhold eller en ny variant som en kunde vil kunne skille ut.
GTIN-er i 2D-koder
GTIN-et følger med over i 2D-koder. I en GS1 DataMatrix står det etter applikasjonsidentifikator (01), og i en QR-kode som bruker GS1 Digital Link står det i nettadressen, for eksempel https://id.gs1.org/01/09506000134352.